Erik Huseklepp: – Den kampen glemmer jeg aldri

Du leser nå NRKs intervjuspalte «På hjemmebane». Her møter vi kjente idrettsprofiler og stiller dem en rekke spørsmål om stort og smått.

I dag: Assistenttrener i Brann og tidligere landslagsspiller Erik Huseklepp (38).

Aktuell med: Seriestart med Brann.

Vi starter med fem faste spørsmål:

– Utenom fotball, hva bruker du mest tid på?

– Det er familien. To døtre og min forlovede. De bruker jeg mesteparten av tiden min på, for fotballen tar veldig mye tid. Så jeg har en fantastisk og tålmodig forlovede hjemme som tillater meg å være så mye på farten i den jobben her. Så når jeg nå har fri, så benytter vi den tiden sammen.

– Når brukte du sist 1000 kroner eller mer på en middag?

– Det gjorde vi rett før vi reiste på treningsleir til Spania. Min forlovede og jeg var ute og spiste på Brasília i Bergen, så det ble vel litt over tusenlappen, ja.

– Hva er det dummeste kjøpet du har gjort det siste året?

– Sånne ting er jeg ikke like god på å svare på. Hva kan dét være? Jeg gjør ikke så mange dumme kjøp egentlig.

– Hva kan gjøre deg skikkelig forbanna?

– Nei, når ting ikke går helt som det skal. Det som gjør meg skikkelig forbanna er når noen sier de skal gjøre en ting, men gjør noe helt annet. Det er sånne ting som irriterer meg ordentlig. Jeg er veldig opptatt av ærlighet og at man må være oppriktig med folk. Derfor er jeg lite glad i at noen kan stå og si noe til meg opp i ansiktet, og så mene eller gjøre det helt motsatte i neste sving.

– Hva er den mest kontroversielle meningen du har?

– At fotball ikke er ekstremt viktig. Det er jo i teorien ikke det.

– Erik Huseklepp, hvordan du det?

– Jeg har det veldig fint.

– Hvorfor det?

– Jeg trives veldig godt i den jobben her som assistenttrener i Brann. En jobb som passer meg helt utmerket og ellers er familielivet bra. Alt sammen er bra.

– Hvorfor er det så greit å være assistenttrener i Brann?

– Det er klubben jeg har fulgt siden jeg var seks år gammel og spilt for i over ti år. Jeg har hatt enormt mange oppturer med klubben, og noen nedturer selvfølgelig. Brann er en del av meg. Da jeg fikk muligheten til å komme inn som assistenttrener var jeg aldri i tvil.

– Hva var egentlig høydepunktet i brannkarrieren din?

– Nei, det var uten tvil seriegullet. Den tilstanden, den stemningen inni Bergen by, altså måten folk var på. Jeg tror jeg aldri har sett en sånn type seriegull noen andre steder enn i Bergen. Nå er jeg partisk selvfølgelig, men det å samle 60-000-70.000 på festplassen for å feire et gull ... Jeg har ikke sett andre steder at man har samlet så store folkemasser.

– Drømmer du om å være med på det igjen?

– Ja, det hadde jo vært fantastisk gøy. Det er jo klart at så lenge jeg har denne jobben så har jeg muligheten til å ta del i det igjen. Så det hadde jo vært helt fantastisk å oppleve det. Det skjer nok ikke i år, så ydmyk må vi være etter vi var i OBOS-ligaen i fjor. Men man vet aldri.

– Du sier det ikke skjer, men det kan skje?

– Nei, men man vet aldri hvilken tid, men jeg tror vi kan utelukke at det skjer i år. Men om det skjer innen nærmeste fremtid, i løpet av de neste årene, det må man jo se litt hvordan utviklingen blir. Men vi har hvert fall veldig troen på det vi holder på med. Så får vi se hvor langt det tar oss.

– Du fikk jo oppleve en del ting utenom Brann i spillerkarrieren – mange husker deg jo fra Bari, Portsmouth og Birmingham – hva var høydepunktet av utenlandsturene dine?

– Nei, det var flere faktisk. Det var jo fantastisk stort å debutere for Bari. Første hjemmekamp, kommer inn halvtime før slutt, det var 60.000 på tribunen og Inter var på besøk. Den følelsen man sitter med da, og den spenningen man får i kroppen rett før man skal innpå. Det er noe jeg aldri glemmer. Portsmouth, for å ta frem et høydepunkt, så var det vel det at jeg scoret tre minutter på overtid mot Blackpool, med en ganske fin scoring som gjorde at vi vant den kampen. Det er nok høydepunktet der. Det var ellers en klubb jeg trivdes veldig godt i. Så det var dumt det gikk så økonomisk galt for klubben, hvis ikke tror jeg at jeg kunne ha spilt i en del år til, at det ikke hadde blitt så kort.

– Er det noe man tenker på i fotballen ofte, hva som kunne vært annerledes hvis du hadde gjort det og det?

– Ja, det tror jeg alle gjør. Hvis de sier de ikke gjør det, jo når du er i gamet, så må du prøve å legge det fra deg, men nå når ting har lagt seg og sånn, så er det klart jeg har tenkt over ting og hadde det vært sånn og sånn, hadde jeg scoret på den sjansen. Så det er litt sånn, man kommer alltid innom de tankene. Men, det er ikke sånn at det er noe plagsomt for meg. Jeg er veldig ok sånn, at «gjort er gjort» og man får ikke gjort noe med det.

– Men du snakket jo om den følelsen når du kom inn mot Inter der med 60.000, og hvordan du følte det. Er det noe man prøver å gjenskape på andre måter når man er ferdig med fotballen?

– Jeg er jo over gjennomsnittlig glad i å spille fotball ennå. Så selv om jeg har gitt meg, så klarte jeg jo ikke helt det. Så begynte jeg å spille for Vadmyra i femtedivisjon i fjor, og jeg kommer nok til å spille noen kamper der i år og. Rett og slett fordi at om jeg spiller der for 60.000 eller foran ti stykker på Vadmyrabanen så er det noe med den der leken med ball og følelsen når ballen går i mål. Jeg blir ikke lei av den jeg. Jeg synes det er så gøy fortsatt.

– Kan vi vanlig oppleve noe som det du opplevde i Bari?

– Det kommer an på kjærligheten din for fotball. For meg er det litt sånn at når jeg scorer et mål, det blir jo aldri helt det samme, men det gir meg en enorm glede å score mål, bidra i kamper og ja, lykkes med dribling, ta en tunnel. Sånne ting gjør meg glad fortsatt. Det er bare ikke like mange som ser på.

– Også fikk du jo noen landskamper?

– Ja, 36!

– 36 landskamper og syv mål. Hva betydde det for deg?

– Det betydde enormt mye. Jeg tok steg for steg, så første målet var å komme inn i Brann. Så hadde jeg ekstremt fokus på at når jeg hadde kommet inn i Brann, så skulle jeg ikke være mett. Da var neste målet å komme inn på landslaget, og det klarte jeg. Og da var neste mål for meg å komme meg til en utenlandsklubb å spille, så det var måten jeg bygde ting opp. Det funket veldig godt for meg, og det å spille for landslaget og representere landet sitt var veldig stort for meg.

– Hvordan da?

– Det var ekstra stort for meg siden jeg var fast på landslaget over flere år, jeg var ikke bare med i en tropp. Jeg var faktisk en av de som startet kamp etter kamp etter kamp. Det kjente jeg på. Jeg ble ikke redd, men syntes bare det var utrolig gøy. Og det min karriere har vist på en måte er at jeg kan spille dårlig mot et andredivisjonslag hvis jeg spiller der, men det gjør jo ikke noe at jeg noen dager etterpå kunne spille veldig bra mot noen av verdens beste spillere. Det var litt meg på både godt og vondt. Jeg husker det ene året hvor jeg scoret to mål mot Frankrike. Det var ikke mange ukene før jeg hadde vært med på å tape mot Fyllingsdalen i cupen for Brann. Det er litt, ja både en god og dårlig egenskap.

– Jeg husker jo spesielt da du spilte mot Deportivo. Det er vel ingen Brann-spillere som har vært så god noen gang i en enkel kamp?

– Det må jo noen andre vurdere, men det er klart at den kampen der glemmer jeg aldri. Det eneste som var kjipt der var at jeg ikke klarte å score. Jeg hadde så mye sjanser, driblet og gjorde egentlig alt i den kampen bortsett fra å score. Men det er klart at en sånn kveld, en sånn europacupkveld på Brann Stadion, der du møter et lag som spiller i en så god liga som den spanske, også klarer du å overkjøre dem så fullstendig ... Det er kvelder man virkelig tar vare på. Det var en utrolig gøy kveld, og jeg håper jo man kan få til i Brann nå å få noen europacupopplevelser i årene fremover. For det er noe helt eget med det.

– Du fremstår som en optimist Erik – er du det?

– Ja, det er jeg. Sikkert litt for mye, for jeg er optimist til det motsatte er bevist. Så uansett hvor dårlig ting ser ut så har jeg troen helt til det ikke går lenger.

– Så du ser lyst på livet?

– Ja, det gjør jeg.