«I dag gråter jeg igjen, men denne gangen kun for Erik Huseklepp»

Erik Huseklepp hadde fortjent så mye mer. Det handler om respekt, mener Doddo.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Erik Huseklepp har snart spilt sin siste kamp for Brann. Partene har ikke blitt enige om en ny kontrakt. Det var ventet, men det er likevel uendelig trist.

Det er en tung dag for alle som er glad i Brann og Huseklepp. Som en venn av meg skrev på Facebook da han la ut en lenke til saken: «Av alle nyheter var det denne som gjorde størst inntrykk så langt i dag. Unnskyld, verden».

Enkelte spillere blir vi supportere mer glad i enn andre. Det er spillere som viser et eget engasjement i spillet, en egen dedikasjon for klubben og en egen briljans på banen. Erik Huseklepp er en slik spiller. Vi veksler mellom å like ham og elske ham, mellom å juble med ham eller synes synd på ham. Vi misliker ham aldri. Litt fordi han er uortodoks i spillestilen, litt fordi han har et stort repertoar av finter, litt fordi han en spiller som tør å vise følelser, litt fordi han er bergenser, litt fordi han er så raus med sine omgivelser, og litt fordi han elsker Brann og har en sterk klubbfølelse.

Anders Pamer kommenterer:

Les også

«Brann har vært respektløse mot Huseklepp»

Alle disse faktorene har til sammen gjort ham til Branns suverent mest profilerte spiller.

At Erik Huseklepp – med den manglende tilliten han opplever hos Branns nåværende trener – takker nei til en ettårskontrakt er begripelig, men at Brann ikke tilbyr Erik Huseklepp mer enn en ettårskontrakt, er ubegripelig.

Huseklepp hadde fortjent så mye mer. Det handler om respekt. Han har gjennom sine to perioder i Brann ofret alt for klubben. Han har gitt avkall på mange millioner i forbindelse med overgangene fra og til Brann. Han har skrevet autografer til tusenvis av barn, han har stilt opp for sponsorer, han har bidratt på fotballskoler og han har vist omsorg på veldedighetsarrangementer.

(Saken fortsetter)

Ikke minst har han stilt opp for media – i medgang og motgang. Mens andre spiller har kommet med sine søvnige svar om én kamp om gangen, har Huseklepp bydd på seg selv. Han har jublet som en liten unge når det har gått bra, og vi har sett fortvilelsen i øynene hans når det har gått dårlig.

Erik Huseklepp har en unik posisjon blant Branns mange supportere. Blant de yngre står han i særklasse. Det er favorittspilleren til alle fotballspillende jenter, og det er ham guttene i gaten vil være når de spiller five-a-side.

Norge-Hviterussland:

Les også

Tapet fikk det til å renne over for TV 2-profil: - Høgmo må gå!

Vi håper alle – både store og små – på at han igjen skal prestere som han gjorde på sitt beste, og denne drømmen om de store øyeblikkene er en av grunnene til at vi stadig vender tilbake til Stadion. Nå har de tatt fra oss den drømmen.

At omtrent hver eneste spiller i stallen blir foretrukket fremfor Huseklepp på kanten, er bemerkelsesverdig, men at de ikke tilbyr ham en lengre kontrakt, at de ikke ønsker å komme den tidligere landslagsspilleren i møte, er rett og slett uforståelig.

Med åpne øyne gir de avkall på deres største profil, en av deres viktigste spillere og en av klubbenes få identitetsskapere.

Det er ikke sikkert at Brann blir en dårligere klubb uten Erik Huseklepp, men det blir en litt kaldere og kjedeligere klubb.

I november 2014, da nedrykket var klart, klarte ikke Erik Huseklepp å holde tårene tilbake. Da jeg så ham på skjermen denne skjebnesvangre kvelden, kom også tårene mine. Jeg gråt, både for Brann og Huseklepp.

I dag gråter jeg igjen, men denne gangen kun for Erik Huseklepp.